I stad sprakk boblen min. Dere vet, den boblen du har for å glemme alt annet, den masken? Ja, den sprakk. Jeg følte meg dritt etterpå uten å forstå helt hvorfor og stort sett siden har jeg følt meg slik.
Jeg mener:
Selvstendighet? Jeg er faen ikke selvstendig, jeg klarer ingenting alene og er bort i mot avhengig av å ha folk rundt meg.
Lappen? Jeg må se til helvete å få tatt den snart.
Bo hjemme hos mor og far? Jeg må jo flytte ut snart, men jeg trenger jo en fuckings flyttebuddy.
Skal jeg ta kontakt med han igjen? Jeg vurderer det. Jeg er lei ignoreringen. Jeg er lei av og ikke snakke med han. Jeg er drit lei.
Bestekompisen min har fått dame. Kjempe flott. Jeg er fornøyd på hans vegne, men han trenger da ikke hoppe over alle avtalene våre? Hva med Amsterdam? Blir det noe av i det hele tatt?
Jeg trenger sex. Ja, jeg trenger fysisk kontakt med et annet menneske.
Jeg trenger noen å snakke med. Jeg har jo bestekompisen, men han er jo helt opphengt i dama (selvfølgelig) og sitt eget arbeidsliv. Han har jo trossalt først nå klart å begynne og gjennomføre ting. Jeg har jo flere venner, men jeg vil jo ikke gå til hvem som helst å fortelle alt til. Da tenker jeg også på han, men jeg vil ikke la han se mine svake sider igjen.
Jeg vil gråte og få det ut av systemet. Men jeg får det ikke til. Jeg klarer ikke gråte, enda jeg vil.
Jeg vil dra langt bort. Jeg skulle egentlig dra til USA som Au Pair, men ble hjemme fordi jeg var lykkelig med han. Jeg skulle dratt i februar. Det ble slutt i januar. Jeg kunne dratt. Hva holder meg tilbake nå? Jobben. Dessuten må jeg jo ha lappen før jeg eventuelt kan bli Au Pair.
Motivasjon. Jeg har null motivasjon. Hvordan får jeg motivasjon? Hva skal jeg gjøre for å få det? Vente? Hvor lenge i såfall? Jeg vil vite hva jeg vil.
Og igjen.. Avhengigheten av andre. Jeg er dønn avhengig. Men hallo, jeg er bare 19?! Kan jo ikke dra overalt alene. Dra 1 uke til Amsterdam alene? Hadde sugd maks.
Venner? Jeg vil ha flere venner som jeg kan dra steder med. Jeg vil ha flere jeg kan snakke med. Venner, venner, venner. Soon I will be a loner with a fucking boner.
Jeg mener:
Selvstendighet? Jeg er faen ikke selvstendig, jeg klarer ingenting alene og er bort i mot avhengig av å ha folk rundt meg.
Lappen? Jeg må se til helvete å få tatt den snart.
Bo hjemme hos mor og far? Jeg må jo flytte ut snart, men jeg trenger jo en fuckings flyttebuddy.
Skal jeg ta kontakt med han igjen? Jeg vurderer det. Jeg er lei ignoreringen. Jeg er lei av og ikke snakke med han. Jeg er drit lei.
Bestekompisen min har fått dame. Kjempe flott. Jeg er fornøyd på hans vegne, men han trenger da ikke hoppe over alle avtalene våre? Hva med Amsterdam? Blir det noe av i det hele tatt?
Jeg trenger sex. Ja, jeg trenger fysisk kontakt med et annet menneske.
Jeg trenger noen å snakke med. Jeg har jo bestekompisen, men han er jo helt opphengt i dama (selvfølgelig) og sitt eget arbeidsliv. Han har jo trossalt først nå klart å begynne og gjennomføre ting. Jeg har jo flere venner, men jeg vil jo ikke gå til hvem som helst å fortelle alt til. Da tenker jeg også på han, men jeg vil ikke la han se mine svake sider igjen.
Jeg vil gråte og få det ut av systemet. Men jeg får det ikke til. Jeg klarer ikke gråte, enda jeg vil.
Jeg vil dra langt bort. Jeg skulle egentlig dra til USA som Au Pair, men ble hjemme fordi jeg var lykkelig med han. Jeg skulle dratt i februar. Det ble slutt i januar. Jeg kunne dratt. Hva holder meg tilbake nå? Jobben. Dessuten må jeg jo ha lappen før jeg eventuelt kan bli Au Pair.
Motivasjon. Jeg har null motivasjon. Hvordan får jeg motivasjon? Hva skal jeg gjøre for å få det? Vente? Hvor lenge i såfall? Jeg vil vite hva jeg vil.
Og igjen.. Avhengigheten av andre. Jeg er dønn avhengig. Men hallo, jeg er bare 19?! Kan jo ikke dra overalt alene. Dra 1 uke til Amsterdam alene? Hadde sugd maks.
Venner? Jeg vil ha flere venner som jeg kan dra steder med. Jeg vil ha flere jeg kan snakke med. Venner, venner, venner. Soon I will be a loner with a fucking boner.
Jeg liker ikke at boblen min sprakk i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar