Weekends will never be the same

Du vet de dagene du våkner opp med kjæresten din i senga, de dagene hvor dere ikke har planer, hvor dere kun tar det med ro og ikke gjør noenting..?

Jeg savner de dagene mer enn noensinne. Jeg savner å si "jeg elsker deg!". Jeg savner alle klemmene. Jeg savner alle kyssene. Jeg savner alle følelsene. Jeg savner kroppen. Jeg savner lukten. Jeg savner han.
Han som gjorde meg komplett. Han som jeg alltid kunne snakke med, om alt, bare fordi han var kjæresten min. Nå har jeg ingen jeg kan snakke så fritt med. Jeg vil ikke fortelle alt savnet til noen av vennene mine, for det eneste de forteller meg er at jeg skal la det gå. Det går over. Det går bra. Du finner noen bedre.

Hva faen? Jeg vil ikke ha noen bedre. Jeg vil ha han. Jeg kunne være meg selv, jeg kunne fortelle han alt og det beste var at han alltid støttet meg. Han er best. Ingen står ved siden og i hvertfall ingen over.

Hvis han var så perfekt, hvorfor ble det slutt?
Jo, han følte ikke det samme for meg lengre og da kan ikke jeg gjøre noe. Slutten gikk helt fint for seg og det er den "beste" slutten jeg har vært borti. Den aller vondeste slutten. Jeg har følelsene fremdeles. Jeg vil være med han hele tiden. Hvordan skal jeg takle noe slikt? Hadde vært så mye enklere om det hadde vært utroskap i bildet, for da hadde jeg kommet meg videre helt fint. Men følelser? Jeg har fremdeles bilder av oss på rommet. Bilder av oss sammen, lykkelige. Jeg tør ikke se på dem og jeg vet ikke hvorfor.
Jeg burde egentlig bare tenkt at jeg ikke kan endre følelsene hans (noe jeg ikke kan) og bare kommet meg videre. Sannheten er at jeg faktisk tenkte det, helt sant. Så stoppet det. Det eneste jeg vil nå er å være med han. Snakke med han. Kjenne varmen hans. Se de fine øynene hans og det alt for kjekke smilet.

Faen. Hvordan takler jeg det? Skal jeg snakke med han om det?